Ned Rio Napo

På grensen mellom Peru, Colombia og Brasil har vi endelig tatt en tur innom sivilisasjonen igjen etter så å si ingen internett- eller mobildekning siden vi la ut fra havna i Coca mandag 15. november.

I dette knutepunktet mellom tre land møtes også tre forskjellige byer. Vi har satt fra oss båten vår i den brasilianske byen Tabatinga, installert oss på et hotell i colombianske Leticia og stemplet (oss) ut av Peru i Santa Rosa. Vi har nå tilbakelagt snaue 1300 km og er glade for å kunne lade batteriene og slappe av litt etter mange og lange dager i villmarken.

Problemer i begynnelsen
Det har gått mange dager siden sist og vi har lyst til å oppsummere litt. Det er absolutt på sin plass. Hele ekspedisjonen var nær ved å havarere etter bare én dag da vår (bokstavelig talt) tannløse guide Rambo (som vi etter hvert fant ut at egentlig het Carlos) fant det for godt å forlate oss. Allerede første kvelden ville han låne mobiltelefonen for å ringe hjem og høre hvordan det gikk med sin syke datter (ja, da var det fortsatt mobildekning). På grunn av språklige kommunikasjonsproblemer var det vanskelig å skjønne hva som egentlig var på ferde, men han snakket mye om sin syke datter den kvelden og vi tror han også snakket noe om en sjaman som måtte besøkes. Vi var likevel ved godt mot tirsdag morgen da vi fortsatte turen ned Rio Napo*. Vi undret oss imidlertid over at vår guide hele tiden snakket om et sted som het Pompeia, vi skulle jo ikke dit. Rundt lunsjtider hadde vi likevel stoppet ved dette stedet og da guiden vår løp opp for å sjekke busstider begynte i hvert fall jeg å bli virkelig bekymret. Selv om han hadde fått godt betalt på forhånd hadde han ikke penger til bussbillett, dette måtte han få av oss. Han ønsket oss en hjertelig god tur videre før han satte seg på bussen og etterlot oss måpende ved elvebredden med en båt som stadig tok inn mer vann og med et tak som holdt på å kollapse hver gang vi møtte en båt som lagde bølger over 20 cm.

Vi tok oss en lang pause over en brus og diskuterte våre muligheter. Jeg personlig var veldig keen på å bare avbryte og sette meg på en passasjerbåt ned til Iquitos. Det kunne være det samme med hele greia. Det var imidlertid flere argumenter som talte for at vi skulle fortsette og etter hvert klarte også Joel å overbevise meg om dette. Vi hadde mat for mange dager som ikke ville komme til nytte, vi hadde litervis med bensin til multifuel’en vår og var det ett sted vi kunne kantre og komme i havsnød (elvenød?) så var det på strekningen mellom Coca og Nuevo Rockaforte. Dette er en strekning som er mye trafikkert, både av passasjerbåter og store industribåter, og det ville derfor ikke ta lang tid før vi hadde fått hjelp. Vi satte oss litt nølende ned i båten igjen. Selv om det tok lang tid å overbevise meg innså vi etter hvert at det gikk bra. Vi hadde kontroll på båten vår, størrelsen og vår manglende erfaring til tross, og vanntømmingen ble fort en rutine. Taket fikk vi også ganske kjapt stabilisert med et par nye festepunkter og dette står nå stødigere enn noen gang. Første kvelden på egen hånd la vi til hos en indianerfamilie langs elven og spurte pent om vi kunne sove på eiendommen deres. De var så sjenerøse at vi fikk lov til å sette opp teltet vårt under tak i et av husene på gården. Vi fikk da et lite innblikk i hvordan livet kan fortone seg for mennesker som bor i disse områdene. Allerede klokken fire på morgenen hørte vi at de eldste sønnene i huset var oppe og da Joel møtte de to timer senere, da vi også så smått begynte å stå opp, viste det seg at de hadde vært og fisket og var allerede på vei til skolen igjen. Vi fikk så vidt takket for gjestfriheten før de forsvant og vi kunne gå i gang med å lage frokost.

Vi kom fort inn i en rutine
Da vi nå var overlatt til oss selv ble vi tvunget til å finne ut av ting på egenhånd. Vi kom fort inn i en rutine der dagene ofte går litt over i hverandre. Vi står opp rundt klokken fem og setter kjapt i gang med å pakke sammen telt og sovepose. Frokost blir gjerne spist på båten mens vi sakte begynner å gli ned med strømmen. En av oss ror/styrer og en slapper av. Ved lunsjtider bytter vi og holder det gående til rundt klokken fem. Da gjelder det å prøve å finne en sandbank før det blir mørkt. Så er det opp med teltet igjen før vi spiser middag og legger oss til å sove. Vi fant fort ut at sandbanker var ideelle å campe på selv om dette var noe vi ble advart mot på forhånd. Første natten var vi også rimelig nervøse og fulgte et strengt vaktskjema der vi sto opp hver andre time for å sjekke om båten fortsatt var der og om vannstanden hadde forandret seg. Det hjalp heller ikke at vi i det fjerne kunne høre indianertrommer fra tre hold og at vi dagen etterpå så spor etter kaimaner ikke så langt fra teltet vårt.

Utstyr som har gått i stykker eller blitt stjålet
Det har uansett vist seg å gå greit, både med tanke på kaimaner og indianere. For å bryte opp de monotone dagene litt prøver vi gjerne å stoppe de gangene vi har mulighet. Ikke alle landsbyer har en butikk eller utsalgssted, men de som har det får definitivt merke at vi har vært innom. Brød, kjeks, bananer, sjokolade og Cola er alltid en kjærkommen avveksling fra den ellers så spartanske dietten vår. Denne dietten ble forøvrig betydelig forverret da multifuel’en vår sluttet å fungere allerede etter seks dager og vi ble tvunget til å spise tunfisk og pølser rett fra de hermetiske boksene. Når vi er inne på utstyr som har sluttet å fungere er det på sin plass å nevne et par andre ting som har hatt det tungt i det varme og fuktige klimaet. Det er åpenbart ikke alt som tåler å være i det området vi befinner oss i nå. I tillegg til multifuel’en vår (dette er altså et slags stormkjøkken) begynner det ene kameraet å krangle litt og det er bare tidvis vi kan se hva som vises på skjermen. Det har gått hull på flere vanntette pakksekker, to par solbriller har havnet i elven og to par har gått i stykker. Diverse t-skjorter har blitt ødelagt og på sjakkspillet vårt begynner vi å slite med å skille mellom de forskjellige brikkene. I tillegg til dette er det flere ting som har blitt reparert og som forhåpentligvis holder en stund til.

Listen av materielle ting som sliter er lang og vi har også selv begge opplevd å være skikkelig dårlige. Omgangssyke er kjipt i utgangspunktet, men det er tusen ganger verre når man er på en liten båt uten noen særlig form for beskyttelse mot solen. Jeg var først ute og lå utslått på gulvet i båten i to dager. Litt kull som Joel heldigvis hadde kjøpt med fra apoteket hjemme i Norge hjalp heldigvis til med å stabilisere magen slik at jeg sakte, men sikkert kunne ta til meg litt næring igjen. Og vann. Det å kaste opp 20 minutter etter hver gang du kun har drukket litt vann kan være direkte farlig når det er så varmt som det er her og faren for dehydrering er tilstede selv for friske mennesker.

Litt over en uke senere var det Joel sin tur til å ligge utslått på gulvet og ynke seg over smerter og lite matlyst. Det er utrolig kjipt for den som er syk, men det er slitsomt for den som er frisk også som blir helt overlatt til seg selv med styring av båt og avgjørelser som må tas når det gjelder navigering. Heldigvis er vi begge friske igjen og satser på at vi har vært igjennom det verste.

Vi har, som nevnt over, en forholdsvis lang liste over ting som har blitt ødelagt. Vi har også en liste over ting som har blitt stjålet:

• Tre par årer.
• Tre liter bensin.
• Et tau.
• En fotball.
• Masse mat.
• Presenning.
• Søppel (ja, du leste riktig).

Vi har smertelig erfart at det ikke går an å legge igjen noe i båten de gangene vi går i land i litt større byer og blir over natten. To ganger har vi gjort dette og begge gangene har båten vært fullstendig ribbet dagen etterpå.

Ikke helt etter planen
Etter 17 dager på Rio Napo, og kun små, korte stopp i noen litt mindre byer underveis, gledet vi oss stort til å komme til Iquitos lørdag 4. desember. Onsdagen i forveien hadde vi stoppet i en by som heter Mazan og bunkret opp med mat som akkurat skulle holde de to dagene det var behov for. På den måten skulle vi unngå å bli frastjålet enda mer proviant og vi trengte heller ikke å ta med oss mat inn til byen. Iquitos ligger nemlig litt oppstrøms fra der Rio Napo renner ut i Amazonaselven og planen var å ta en taxibåt fra en by som heter Francisco de Orellana som er siste by nederst langs Rio Napo. Torsdag ettermiddag var derfor stemningen på båten både lett og munter og vi snakket mye om alle de tingene vi lengtet etter når vi nå skulle komme til en storby (Iquitos har ca. 400 000 innbyggere). Hotellrom, internett, seng, kanskje svømmebasseng, butikker og øl. Listen var lang. Overraskelsen var da også tilsvarende stor da vi plutselig kunne se at den majestetiske Amazonaselven åpenbare seg foran oss, den kom inn fra høyre (vest) og fortsatte ned til venste (øst), uten at vi hadde sett snurten av Francisco de Orellana. Vi hadde padlet hardt for å ha mulighet til å nå fram den kvelden og da vi skjønte at vi hadde padlet for langt var solen allerede på vei ned. Tankene raste i hodet og stemningen dalte mange hakk da det gikk opp for oss at det ikke kom til å bli noe hotellrom på oss den kvelden. Vi hadde snarere flaks at vi fant en sandbank i tussmørket på andre siden av elvemunningen, men praten gikk langt fra løst da vi inntok hver vår tunfiskboks før vi krøp inn i teltet og la oss til å sove.

Rundt lunsjtider dagen etterpå kom vi heldigvis over en by med flere butikker og vi fikk endelig spist litt ordentlig mat igjen. Etter en lang formiddag på tomme mager var det virkelig en kjærkommen opplevelse og nye planer og mål ble diskutert. Vi skulle prøve å nå Leticia/Tabatinga/Santa Rosa innen lørdag 11. desember og dette har vi nå altså klart. Spenningen var imidlertid stor da vi begynte å nærme oss i går og minnene fra Iquitosepisoden kom tilbake. Vi tok alle forholdsregler og kom oss trygt i havn.

Naturen og dyrelivet
Når vi reiser på den måten vi gjør opplever vi mange spesielle ting. Vi har som nevnt tidligere sett spor av kaimaner i nærheten av teltet vårt. Det er også noe eget ved det å lydløst gli med strømmen og følge elveløpet forbi indianerbosetninger mens aper skriker i skogen, fugler synger alle slags rare og fine melodier og delfiner kommer opp for å trekke luft i vannskorpen. Alt dette mens tåken ligger som et magisk teppe kun centimeter over vannskorpen tidlig om morgenen eller solen glinser i det gråblå vannet litt senere på dagen. Disse spesielle stundene blir rett som det er brutalt avbrutt av skybrudd som kommer inn uten forvarsel og som pisker opp vannet rundt båten vår mens tordenskrallene høres nesten uavbrutt. Så er det over igjen og vi kan konsentrere oss om å komme på rett kjøl mens vi legger fram klær og utstyr til tørk i solen. Snart er det vel på tide å se etter en sandbank å campe på også. Og hvem ledet egentlig forrige sjakkparti før regnet kom?

This slideshow requires JavaScript.

* Rio Napo begynner i Andesfjellene i Ecuador og renner igjennom Coca på vei syd-østover. Den renner ut i Amazonaselven i Peru, øst for byen Iquitos.

Etter fem dager på elven

Etter fem dager på elven nådde vi den ecuadorianske grensebyen Nuevo Rocafuerte rett før solnedgang fredag kveld. Underveis har vi prøvd å campe på flere forskjellige steder (en gammel forlatt jungelhytte, på eiendommen til en familie langs elven, på en strandbank og på en lite gjestgiveri) og lever stort sett i takt med solen. Det vil si at vi står opp rundt klokken seks, når solen kan skimtes i horisonten, og legger oss etter middag når det har blitt mørkt, rundt halv syv-syv.

Båten vår ikke bare gammel, den tar også inn vann og er tung og vanskelig å manøvrere, i hvert fall hvis det blåser. Men den flyter, og så langt har vi ikke møtt på noen større materielle problemer.

Det er varmt og de gangene taket på båten vår ikke skaper problemer i vinden gir det en kjærkommen beskyttelse mot den brennende solen.

Her i Nuevo Rocafuerte har vi innvilget oss en dag hvile for å gjøre litt matinnkjøp og vaske klær. Søndag morgen drar vi igjen videre nedover elven. Vi krysser ganske fort grensen til Peru og første store by vi møter kommer til å være Iquitos. Vi drar nå inn i et område som er mindre befolket enn de områdene vi så langt har reist igjennom og det vil derfor være vanskeligere å få tak i oss. Vi kommer imidlertid til å ha på satelittelefonen hver tirsdag, torsdag og søndag mellom klokken seks og ni (norsk tid). Fram til nå har denne dessverre ikke fungert helt optimalt.

Fra Iquitos vil det være aktuelt å utvide mannskapet på vår ekspedisjon. Hvis du er interessert kan du ta kontakt med oss på satelittelefonen så fort som mulig.

Første padletak

Etter fem dager på Hosteria Amazonas i Coca er nå det aller meste på plass for å begynne reisen nedover Amazonaselven. I det vi skyver vår nyinnkjøpte kano ut fra havnen i morgen tidlig går nå vår reise over i en ny fase.

Vår nyinnkjøpte båt der man kan se det selvbygde rammeverket til taket.

Vi har brukt dagene her i denne primitive, men fine byen til å ordne essensielle ting som båt, årer, mat og guide. Vi har hatt en engelsk tolk som har hjulpet oss, men ting har likevel vist seg å ta tid. Vi har også fått erfare at det til tider har vært vanskelig å få konkrete tilbud på pris. Lørdag formiddag fikk vi imidlertid endelig et tilbud om å kjøpe en båt til en overkommelig pris og timene i etterkant ble dermed benyttet til å bygge tak, gulv og sitteplasser. Folk er stort sett veldig hyggelige her i Coca og med en gang vi hadde kjøpt båten var det flere som kom bort og tilbydde seg å hjelpe til. En tok oss med for å gjøre innkjøpt av diverse materialer og spiker og av en annen fikk vi låne sag.

Det er en gammel og sliten båt, men til vårt formål er den mer enn god nok. Den er tung, noe som gjør den stabil, men det gjør den også forholdsvis vanskelig å manøvrere. Likevel, med litt trening skal nok det gå fint. I begynnelsen er vi også tre personer og heldigvis skal vi stort sett bare flyte med strømmen nedover.

Guide
Elven stiger og synker mye bare i løpet av en dag – det kan faktisk være så mye som én til to meter – og det kommer til å bli utfordrende å finne trygge leirplasser. Vi vil nødig våkne opp midt på natten av at elven er i ferd med å strømme inn i teltet eller rive løs båten vår. Den første tiden har vi fått med oss en indianerguide (som går under navnet Rambo) som skal være med oss nedover mot grensen til Peru. Han vil også sørge for at vi slår leir på plasser som er trygge og tørre, også når vi våkner neste morgen.

Det er varmt her på grensen mot regnskogen, men det regner mye. Tiden vi nå går i møte vil sannsynligvis føre med seg mer og mer regn og det kommer til å bli spennende å se hvordan vi takler det. Kommer vi til å klare å holde utstyret vårt tørt? Hvordan vil den konstante fuktigheten påvirke både våre kropper og vårt humør?

Resan vid ett vägskäl

Vi befinner oss i den lilla djungelstaden Coca. Utanför vårat guesthouse rinner floden Napo förbi. Här sjösatte Orellana och Pizarro båten San Pedro i 1541. Början på en upptäcktsfärd utan motstycke i historien. Varje morgon är Napo det första vi ser. Fluktuationerna i vattenmängden är större än vad vi föreställt oss. Strömmen starkare. Vi har ingen båt. Att få köpt en ok båt till rimligt pris är svårt. Vi vandrar fram och tillbaka längs floden, ser på båtar, pratar med fiskare, pratar med dom kontakter vi så här långt har klarat av att etablera. Våra kontakter och människor vi möter pratar med sina kontakter och människor dom möter. Sakta spinner vi ett nät med möjligheter. Våran tid är begränsad. Älven är lång. Dagarna rinner iväg.

 

 

Efter hav kommer fjäll

Framför Stilla havet

Allhelgonahelgen är här i Ecuador motsvarigheten till amerikanernas springbreak. Skolelever har ledigt från sina studier och söker sig istället till några få utvalda orter för att där dricka skallen av sig och festa dygnet runt. Detta har vi lärt. Vi har också lärt att Montañita är en sådan ort. Våra första dagar där präglades av horder med skrålande tonåringar, pulserande stroboskopljus och ett kontinuerligt discodunk över hela staden.

Montañita dagen efter

Ärligt talat måste vi erkänna att det hela blev lite för mycket för oss. När vi på onsdagen oväntat vaknade upp till en tom, tyst och sömnig småstad smilade vi lurt till varandra. Äntligen kunde vi njuta tiden i hängmattorna och på stranden.

Från Montañita och Stilla havet gick resan vidare upp till Quito beläget i Anderna på nästan 3000 meters höjd över havet. På nattbussen till huvudstaden visades brutal Hong Kong action av John Woo på högsta volym i spräckta högtalare (givetvis dubbad till spanska). Detta i en buss full med bland annat barn och äldre.

Gamlastaden Quito

Efter tre dagar i Quito har vi bägge fått ett positivt intryck av staden. Här har vi besökt museer och monument, kompletterat vår utrustning och bara strosat omkring på dom smala pittoreska gatorna i solskenet som har välsignat hela vår vistelse här.

Bortsett från att staden är full av poliser och militärer som misstänksamt håller ögonen på varandra, så märker vi lite till de politiska spänningarna i landet som för bara drygt en månad sedan urartade i det misslyckade kuppförsöket mot landets president.

Imorgon ska vi först besöka en indianorganisation här i Quito och därefter försöka få tag på lite motgift mot ormbett innan vi reser vidare till djungelbyn El Coca, där vårat Amazonas äventyr äntligen börjar på allvar!

Intervju på radio og artikkel i avisen

Før vi dro ble vi intervjuet av Nitimen (radioprogram på NRK). Dette intervjuet ble sendt på lørdag, men for alle som ikke fikk hørt det da legger vi det her:

Vi ble også intervjuet av Østlandssendinga onsdag 27. oktober. Det har vi dessverre ikke på lydfil, men det går an å finne som opptak på NRK’s nettradio for de som har lyst til å høre på det.

Torsdag 28. oktober hadde Nordre Aker Budstikke og Østkantavisa følgende artikkel på trykk: Neste stopp: Amazonas

Montañita i Ecuador

Innstilt fly førte til en ekstra natt på luksushotell i Madrid. Vi kom oss endelig avgårde søndag ettermiddag og landet i Guayaquil , Ecuador, søndag kveld (lokal tid) etter en nokså slitsom, varm og laaang flyttur. Mandag formiddag fikk vi sett litt av Guayaquil (vi møtte blant annet en veldig snakkesalig, pensjonert sjømann i havna) før turen gikk videre til Montañita for strandliv og surfing. Vi planlegger å bli her noen dager før vi drar videre innom Quito på vei mot Coca.

Første stopp Madrid

Joel og Sølve på hotellrommet i Madrid

Etter nesten ett år med forberedelser og planlegging er nå turen i gang. Vi har nettopp kommet til Madrid og foreløpig har alt gått stor sett smertefritt. Vi fikk med oss all bagasje gjennom Ryanairs strenge kontroller selv om ukulelen til Sølve fikk litt hard medfart på bagasjebåndet når flyet skulle lastes. Vi hadde fri utsikt til lastingen da vi satt og ventet på å gå ombord på flyet og hele sekken gikk i bakken og ble liggende på bakken en god stund før de kastet den opp igjen uten noen særlige tanker om at det kan være ting som ikke nødvendigvis tåler en vekt på 20 kilo oppå seg.

Uansett, det ser ut til å ha gått bra og nå skal vi slappe av litt på hotellet før vi skal ut å spise litt senere i kveld. Dagen i morgen skal brukes til å se litt av byen og besøke noen museer før vi setter oss på flyet mot Ecuador kl. 00:35 natt til søndag.

Det er rart, men veldig fint å være på tur igjen.

Planting av ny regnskog

Som nevnt tidligere holdt Eduardo Malta Campos Filho et interessant innlegg på Amazonasseminaret som ble arrangert av Regnskogfondet 14. og 15. oktober.

Dere kan lese om hans prosjekt på bistandsaktuelt.no.

Mangfold eller motorvei? – Seminar om Amazonas på Litteraturhuset

Regnskogfondets seminar om Amazonas hadde mange interessante foredrag om problemer, utfordringer og løsninger knyttet til utnytting av ressurser i Sør-Amerikas enorme regnskog.

Torsdag og fredag denne uken har vi vært på et Amazonasseminar i regi av Regnskogfondet på Litteraturhuset hvor vi både har fått nyttig kunnskap om de områdene vi snart kommer til å befinne oss i og masse inspirasjon. Undertittelen på seminaret var ”Mangfold eller motorvei?”, noe som er veldig beskrivende for de utfordringene som knytter seg til bevaring av denne fantastiske naturen. Selv om Amazonasområdet både virker utilgjengelig og ugjestmildt er det et sted med enorme naturressurser, da først og fremst i form av olje og gass, tømmer, mineraler og vannkraft. Det at landene rundt Amazonas, og da spesielt Brasil, er på vei framover og oppover når det gjelder utvikling gjør at det ikke er vanskelig å skjønne at de har lyst til å utnytte de ressursene som er der. Til sammenligning nyter vi her i Norge selv godt av våre oljerikdommer langs hele kysten. Det som blir ekstremt viktig i et så sårbart miljø som det regnskogen i Amazonas er, er å utnytte de ressursene som finnes på en bærekraftig måte. Det var en del interessante løsninger som ble presentert på seminaret. Det er en jobb som må gjøres i forbindelse med skattelegging av f.eks. soya og kvegdrift, som er en dårlig utnyttelse av jorden, og heller fremme mer variert landbruk som dyrking av diverse nøtter og frukter. Eduardo fra delstaten Mato Grosso fortalte også om et prosjekt der de jobber med å plante ny regnskog der den tidligere har blitt hugget ned eller brent. En annen god nyhet er at den ulovlige avskogingen faktisk er på vei ned i store deler av Amazonas.

Avreise nærmer seg
Det nå to uker til avreise. Mye begynner nå å falle på plass, men det er også en del ting som gjenstår å få ordnet før vi setter kursen mot Sør-Amerika og en tilværelse så forskjellig fra vår vanlige hverdag som det går an å komme. Vi gleder oss selv om de to neste ukene nok kommer til å bli litt stressende. Noe som nå er i orden er forøvrig satellittelefon. Vi kan kontaktes på følgende nummer: +8816 22 45 73 45. Men av diverse (og åpenbare) grunner det er viktig å huske at vi ikke kommer til å ha denne på til enhver tid. Det vil si at ingen må ta det ille opp hvis vi ikke svarer. En morsom ting er imidlertid at man kan sende gratis sms til oss fra denne nettsiden: http://messaging.iridium.com. Når vi ligger i hengekøyene våre, omringet av rare og skumle lyder, mens regnet hamrer ned på presenningen vår, vil det nok være en kjærkommen og hyggelig opplevelse å lese en tekstmelding om hvordan livet er hjemme i Norge.

Vi har forøvrig også en felles e-postadresse som det går an å kontakte oss på: northstarexplorers@hotmail.com.