En liten stopp i Tonantins for å kjøpe forsyninger

En uke har gått siden vi forlot Leticia og Tabatinga. Vi har stoppet i en by som heter Tonantins og nå sitter jeg i båten mens Joel har gått en tur for å kjøpe litt forsyninger. Dagene fram mot jul og nyttår går fort, men hvis alt går etter planen skal vi være framme i Coari til nyttårsaften. Hvor vi er på julaften er ennå usikker, men vi skal i hvert fall prøve å lage i stand et litt ekstra bra måltid den dagen. 🙂

Advertisements

Audio Post

Ferden går videre nedover en stadig voksende elv

Vi ankom Leticia på fredag, men må dra videre allerede i dag, på selveste Luciadagen. Dagene i Leticia har gått med til å gjøre nødvendige innkjøp (først og fremst nytt kjøkken og mat) og til å planlegge turen videre.

Tidsskjemaet vårt er stramt og det er en viss uenighet oss i mellom om vi i det hele tatt vil klare å nå Amazonaselven sitt utløp innen flyet vårt går fra Belem fredag 28. januar. Uansett, vi har bestemt oss for å prøve og har derfor ikke råd til å bruke mer tid enn det som strengt tatt er nødvendig her i Leticia. Det har vært deilig å kunne sove på myke hotellsenger og stå opp til ferdig tilberedt frokost. Da vi innså at vi kun fikk et par dager her i byen slo vi like gjerne til og tok inn på et virkelig luksushotell. Her har vi hvert vårt rom med svær dobbeltseng, svømmebasseng i bakgården, trådløst internett på hotellrommene og stort bad. Det gjelder å ta for seg når man har mulighet.

Rio Napo vs. Amazonaselven
Som vi var inne på i forrige innlegg så kom vårt møte med Amazonaselven litt fortere enn planlagt og sånn sett var det hele en todelt opplevelse. Den gleden og fascinasjonen som vi hadde forventet oss ble noe overskygget av skuffelsen over å ikke nå inn til Iquitos den kvelden. Men når skuffelsen og irritasjonen hadde lagt seg kunne vi la inntrykkene synke inn. Selv om Rio Napo er en betydelig bielv til Amazonaselven blir den forholdsvis liten i forhold til selve hovedelven. Det var et spektakulært skue som møtte oss sent torsdag kveld da vi så elven foran oss.

Tidligere har vi padlet så å si uproblematisk fra den ene siden av elven til den andre, hvis vi hadde behov for det. Var det en campingplass vi ikke var fornøyd med padlet vi videre, ganske sikre på at det ville dukke opp noe bedre rundt neste sving. På Amazonaselven er avstanden mellom sandbankene mye større og det kan være flere kilometer over til den andre siden. Plutselig tok det lang tid, og var enkelte ganger helt umulig, å krysse elven. En gang har dette ført til en litt ufrivillig økt med nattpadling da vi rett og slett ikke fant et sted å sette opp teltet vårt før mørket var over oss. Hva skulle vi gjøre? Etter nesten en time med sneglefart langs elvebredden for å se om vi kunne finne et egnet sted bandt vi til slutt kanoen vår fast i en trestokk som var ganske nærme land og forberedte oss på å sove i båten vår. Etter et par timer ble jeg vekket av at Joel lurte på hvor GPS’en var. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor han trengte den nå, midt på natten, men da han sa han gjerne ville sjekke hvilken hastighet vi holdt begynte jeg å lure. Det viste seg at trestokken hadde løsnet og drev sammen med oss nedover elven.

Nattpadling var på dette tidspunktet ikke helt ukjent for oss. Vårt mål var å nå Leticia innen lørdag 11. desember og for å være helt sikre på å få til dette hadde vi kvelden før episoden med trestokken bestemt oss for å prøve å padle om natten. Dermed ble det to netter med nattpadling etter hverandre og gleden var derfor stor da vi kunne sette opp teltet vårt på en sandbank natt til fredag, vel vitende om at Leticia lå innen et par timers rekkevidde neste dag. Det er en helt spesiell følelse å padle om natten. Over deg har du en fantastisk stjernehimmel som ikke blir forstyrret av gatelys eller andre tilsvarende ting og fra elvebredden, som du såvidt kan skimte som en mørk vegg, kan du høre froskene som konkurrerer med hverandre om å lage mest lyd. Lydløst glir du nedover elven og håper at du ikke skal krasje i et tre og føler deg ganske så alene i verden. Men du er ikke alene. Rett som det er blinker det i lommelykter rundt deg og det tar en stund før man skjønner at det er indianere som er ute og fisker.

Kunstneren i tårnet
Omtrent halvveis på strekningen mellom Iquitos og Leticia ligger det en by med et par tusen innbyggere som heter Pevas. Grundig lei av å sove på harde sandbanker og keene på en dusj styrte inn til land og peilet oss inn på så å si det eneste stedet som hadde overnattingsmuligheter. Verten på stedet var veldig hyggelig og kunne i tillegg snakke engelsk, men en dusj kunne vi se langt etter. Vi fikk etter hvert vite at det var kun husene som lå helt i sentrum som hadde elektrisitet og innlagt vann. Om ikke annet så var i hvert fall sengen behagelig å ligge på og bare fem meter bak huset var det en liten kulp der vi kunne vaske oss.

Etter litt stell av personlig hygiene og avslapping i hengekøyen tok jeg og Joel en tur rundt i byen. På en topp med utsikt over byen bor det en peruansk kunstner som heter Francisco Grippa, som blant annet holder utstillinger i New York og har gått på skole i London og Paris. Han kan engelsk og tar villig i mot turister som stikker innom. Som en forlengelse av huset har han også bygd et tårn der man kan stå og se solen gå ned over det grønne teppet som regnskogen utgjør. Grippa viste seg å være en tillitsfull fyr. Etter en lengre prat med oss på balkongen forsvant han for å spise middag, men sa at vi var hjertelig velkomne til å se oss rundt i galleriet. Så da vi gikk altså rundt helt for oss selv og tittet på malerier på veggene til en samlet verdi av flere hundre tusen dollar.

Brød og kaffe
Selv om Pevas, i våre målestokker, er en forholdsvis stor by skulle det vise seg å ikke være så enkelt å få kjøpt inn den maten vi ønsket før vi dro videre. Vi hadde sett brød bli solgt overalt da vi kom til byen, men da vi skulle dra var det ikke brød å oppdrive noe sted. Da jeg i tillegg spurte om det gikk an å få en kaffe etter at vi hadde spist middag dagen i forveien ble jeg møtt med et »Kaffe på denne tiden av døgnet?». Gringoer spør visst om de rareste ting. Vi lærte at visse matvarer gikk det kun an å få tak til bestemte tider.

Brasil venter
Når vi nå drar videre i dag beveger vi oss samtidig inn i Brasil. Hele veien østover mot utløpet i Atlanterhavet renner flere og flere bielver ut i Amazonaselven. Den blir større og større og vannføringen øker tilsvarende. Det er en spennende tid som går oss i møte. Elven er i stadig forandring i det den bukter seg på tvers av det sør-amerikanske kontinentet og i det vi tror vi vet hva vi har i vente er det nye ting som gjelder. Avstanden mellom sandbankene blir stadig større og tvinger oss til å finne nye løsninger. Et annet spørsmål er hvor vi kommer til å være i jula. Forhåpentligvis har vi igjen kommet inn til en litt større by, men det kan fort være at vi tilbringer julaften på en sandbank et sted i den brasilianske regnskogen.

This slideshow requires JavaScript.

Ned Rio Napo

På grensen mellom Peru, Colombia og Brasil har vi endelig tatt en tur innom sivilisasjonen igjen etter så å si ingen internett- eller mobildekning siden vi la ut fra havna i Coca mandag 15. november.

I dette knutepunktet mellom tre land møtes også tre forskjellige byer. Vi har satt fra oss båten vår i den brasilianske byen Tabatinga, installert oss på et hotell i colombianske Leticia og stemplet (oss) ut av Peru i Santa Rosa. Vi har nå tilbakelagt snaue 1300 km og er glade for å kunne lade batteriene og slappe av litt etter mange og lange dager i villmarken.

Problemer i begynnelsen
Det har gått mange dager siden sist og vi har lyst til å oppsummere litt. Det er absolutt på sin plass. Hele ekspedisjonen var nær ved å havarere etter bare én dag da vår (bokstavelig talt) tannløse guide Rambo (som vi etter hvert fant ut at egentlig het Carlos) fant det for godt å forlate oss. Allerede første kvelden ville han låne mobiltelefonen for å ringe hjem og høre hvordan det gikk med sin syke datter (ja, da var det fortsatt mobildekning). På grunn av språklige kommunikasjonsproblemer var det vanskelig å skjønne hva som egentlig var på ferde, men han snakket mye om sin syke datter den kvelden og vi tror han også snakket noe om en sjaman som måtte besøkes. Vi var likevel ved godt mot tirsdag morgen da vi fortsatte turen ned Rio Napo*. Vi undret oss imidlertid over at vår guide hele tiden snakket om et sted som het Pompeia, vi skulle jo ikke dit. Rundt lunsjtider hadde vi likevel stoppet ved dette stedet og da guiden vår løp opp for å sjekke busstider begynte i hvert fall jeg å bli virkelig bekymret. Selv om han hadde fått godt betalt på forhånd hadde han ikke penger til bussbillett, dette måtte han få av oss. Han ønsket oss en hjertelig god tur videre før han satte seg på bussen og etterlot oss måpende ved elvebredden med en båt som stadig tok inn mer vann og med et tak som holdt på å kollapse hver gang vi møtte en båt som lagde bølger over 20 cm.

Vi tok oss en lang pause over en brus og diskuterte våre muligheter. Jeg personlig var veldig keen på å bare avbryte og sette meg på en passasjerbåt ned til Iquitos. Det kunne være det samme med hele greia. Det var imidlertid flere argumenter som talte for at vi skulle fortsette og etter hvert klarte også Joel å overbevise meg om dette. Vi hadde mat for mange dager som ikke ville komme til nytte, vi hadde litervis med bensin til multifuel’en vår og var det ett sted vi kunne kantre og komme i havsnød (elvenød?) så var det på strekningen mellom Coca og Nuevo Rockaforte. Dette er en strekning som er mye trafikkert, både av passasjerbåter og store industribåter, og det ville derfor ikke ta lang tid før vi hadde fått hjelp. Vi satte oss litt nølende ned i båten igjen. Selv om det tok lang tid å overbevise meg innså vi etter hvert at det gikk bra. Vi hadde kontroll på båten vår, størrelsen og vår manglende erfaring til tross, og vanntømmingen ble fort en rutine. Taket fikk vi også ganske kjapt stabilisert med et par nye festepunkter og dette står nå stødigere enn noen gang. Første kvelden på egen hånd la vi til hos en indianerfamilie langs elven og spurte pent om vi kunne sove på eiendommen deres. De var så sjenerøse at vi fikk lov til å sette opp teltet vårt under tak i et av husene på gården. Vi fikk da et lite innblikk i hvordan livet kan fortone seg for mennesker som bor i disse områdene. Allerede klokken fire på morgenen hørte vi at de eldste sønnene i huset var oppe og da Joel møtte de to timer senere, da vi også så smått begynte å stå opp, viste det seg at de hadde vært og fisket og var allerede på vei til skolen igjen. Vi fikk så vidt takket for gjestfriheten før de forsvant og vi kunne gå i gang med å lage frokost.

Vi kom fort inn i en rutine
Da vi nå var overlatt til oss selv ble vi tvunget til å finne ut av ting på egenhånd. Vi kom fort inn i en rutine der dagene ofte går litt over i hverandre. Vi står opp rundt klokken fem og setter kjapt i gang med å pakke sammen telt og sovepose. Frokost blir gjerne spist på båten mens vi sakte begynner å gli ned med strømmen. En av oss ror/styrer og en slapper av. Ved lunsjtider bytter vi og holder det gående til rundt klokken fem. Da gjelder det å prøve å finne en sandbank før det blir mørkt. Så er det opp med teltet igjen før vi spiser middag og legger oss til å sove. Vi fant fort ut at sandbanker var ideelle å campe på selv om dette var noe vi ble advart mot på forhånd. Første natten var vi også rimelig nervøse og fulgte et strengt vaktskjema der vi sto opp hver andre time for å sjekke om båten fortsatt var der og om vannstanden hadde forandret seg. Det hjalp heller ikke at vi i det fjerne kunne høre indianertrommer fra tre hold og at vi dagen etterpå så spor etter kaimaner ikke så langt fra teltet vårt.

Utstyr som har gått i stykker eller blitt stjålet
Det har uansett vist seg å gå greit, både med tanke på kaimaner og indianere. For å bryte opp de monotone dagene litt prøver vi gjerne å stoppe de gangene vi har mulighet. Ikke alle landsbyer har en butikk eller utsalgssted, men de som har det får definitivt merke at vi har vært innom. Brød, kjeks, bananer, sjokolade og Cola er alltid en kjærkommen avveksling fra den ellers så spartanske dietten vår. Denne dietten ble forøvrig betydelig forverret da multifuel’en vår sluttet å fungere allerede etter seks dager og vi ble tvunget til å spise tunfisk og pølser rett fra de hermetiske boksene. Når vi er inne på utstyr som har sluttet å fungere er det på sin plass å nevne et par andre ting som har hatt det tungt i det varme og fuktige klimaet. Det er åpenbart ikke alt som tåler å være i det området vi befinner oss i nå. I tillegg til multifuel’en vår (dette er altså et slags stormkjøkken) begynner det ene kameraet å krangle litt og det er bare tidvis vi kan se hva som vises på skjermen. Det har gått hull på flere vanntette pakksekker, to par solbriller har havnet i elven og to par har gått i stykker. Diverse t-skjorter har blitt ødelagt og på sjakkspillet vårt begynner vi å slite med å skille mellom de forskjellige brikkene. I tillegg til dette er det flere ting som har blitt reparert og som forhåpentligvis holder en stund til.

Listen av materielle ting som sliter er lang og vi har også selv begge opplevd å være skikkelig dårlige. Omgangssyke er kjipt i utgangspunktet, men det er tusen ganger verre når man er på en liten båt uten noen særlig form for beskyttelse mot solen. Jeg var først ute og lå utslått på gulvet i båten i to dager. Litt kull som Joel heldigvis hadde kjøpt med fra apoteket hjemme i Norge hjalp heldigvis til med å stabilisere magen slik at jeg sakte, men sikkert kunne ta til meg litt næring igjen. Og vann. Det å kaste opp 20 minutter etter hver gang du kun har drukket litt vann kan være direkte farlig når det er så varmt som det er her og faren for dehydrering er tilstede selv for friske mennesker.

Litt over en uke senere var det Joel sin tur til å ligge utslått på gulvet og ynke seg over smerter og lite matlyst. Det er utrolig kjipt for den som er syk, men det er slitsomt for den som er frisk også som blir helt overlatt til seg selv med styring av båt og avgjørelser som må tas når det gjelder navigering. Heldigvis er vi begge friske igjen og satser på at vi har vært igjennom det verste.

Vi har, som nevnt over, en forholdsvis lang liste over ting som har blitt ødelagt. Vi har også en liste over ting som har blitt stjålet:

  • Tre par årer.
  • Tre liter bensin.
  • Et tau.
  • En fotball.
  • Masse mat.
  • Presenning.
  • Søppel (ja, du leste riktig).

Vi har smertelig erfart at det ikke går an å legge igjen noe i båten de gangene vi går i land i litt større byer og blir over natten. To ganger har vi gjort dette og begge gangene har båten vært fullstendig ribbet dagen etterpå.

Ikke helt etter planen
Etter 17 dager på Rio Napo, og kun små, korte stopp i noen litt mindre byer underveis, gledet vi oss stort til å komme til Iquitos lørdag 4. desember. Onsdagen i forveien hadde vi stoppet i en by som heter Mazan og bunkret opp med mat som akkurat skulle holde de to dagene det var behov for. På den måten skulle vi unngå å bli frastjålet enda mer proviant og vi trengte heller ikke å ta med oss mat inn til byen. Iquitos ligger nemlig litt oppstrøms fra der Rio Napo renner ut i Amazonaselven og planen var å ta en taxibåt fra en by som heter Francisco de Orellana som er siste by nederst langs Rio Napo. Torsdag ettermiddag var derfor stemningen på båten både lett og munter og vi snakket mye om alle de tingene vi lengtet etter når vi nå skulle komme til en storby (Iquitos har ca. 400 000 innbyggere). Hotellrom, internett, seng, kanskje svømmebasseng, butikker og øl. Listen var lang. Overraskelsen var da også tilsvarende stor da vi plutselig kunne se at den majestetiske Amazonaselven åpenbare seg foran oss, den kom inn fra høyre (vest) og fortsatte ned til venste (øst), uten at vi hadde sett snurten av Francisco de Orellana. Vi hadde padlet hardt for å ha mulighet til å nå fram den kvelden og da vi skjønte at vi hadde padlet for langt var solen allerede på vei ned. Tankene raste i hodet og stemningen dalte mange hakk da det gikk opp for oss at det ikke kom til å bli noe hotellrom på oss den kvelden. Vi hadde snarere flaks at vi fant en sandbank i tussmørket på andre siden av elvemunningen, men praten gikk langt fra løst da vi inntok hver vår tunfiskboks før vi krøp inn i teltet og la oss til å sove.

Rundt lunsjtider dagen etterpå kom vi heldigvis over en by med flere butikker og vi fikk endelig spist litt ordentlig mat igjen. Etter en lang formiddag på tomme mager var det virkelig en kjærkommen opplevelse og nye planer og mål ble diskutert. Vi skulle prøve å nå Leticia/Tabatinga/Santa Rosa innen lørdag 11. desember og dette har vi nå altså klart. Spenningen var imidlertid stor da vi begynte å nærme oss i går og minnene fra Iquitosepisoden kom tilbake. Vi tok alle forholdsregler og kom oss trygt i havn.

Naturen og dyrelivet
Når vi reiser på den måten vi gjør opplever vi mange spesielle ting. Vi har som nevnt tidligere sett spor av kaimaner i nærheten av teltet vårt. Det er også noe eget ved det å lydløst gli med strømmen og følge elveløpet forbi indianerbosetninger mens aper skriker i skogen, fugler synger alle slags rare og fine melodier og delfiner kommer opp for å trekke luft i vannskorpen. Alt dette mens tåken ligger som et magisk teppe kun centimeter over vannskorpen tidlig om morgenen eller solen glinser i det gråblå vannet litt senere på dagen. Disse spesielle stundene blir rett som det er brutalt avbrutt av skybrudd som kommer inn uten forvarsel og som pisker opp vannet rundt båten vår mens tordenskrallene høres nesten uavbrutt. Så er det over igjen og vi kan konsentrere oss om å komme på rett kjøl mens vi legger fram klær og utstyr til tørk i solen. Snart er det vel på tide å se etter en sandbank å campe på også. Og hvem ledet egentlig forrige sjakkparti før regnet kom?

This slideshow requires JavaScript.

* Rio Napo begynner i Andesfjellene i Ecuador og renner igjennom Coca på vei syd-østover. Den renner ut i Amazonaselven i Peru, øst for byen Iquitos.

Etter fem dager på elven

Etter fem dager på elven nådde vi den ecuadorianske grensebyen Nuevo Rocafuerte rett før solnedgang fredag kveld. Underveis har vi prøvd å campe på flere forskjellige steder (en gammel forlatt jungelhytte, på eiendommen til en familie langs elven, på en strandbank og på en lite gjestgiveri) og lever stort sett i takt med solen. Det vil si at vi står opp rundt klokken seks, når solen kan skimtes i horisonten, og legger oss etter middag når det har blitt mørkt, rundt halv syv-syv.

Båten vår ikke bare gammel, den tar også inn vann og er tung og vanskelig å manøvrere, i hvert fall hvis det blåser. Men den flyter, og så langt har vi ikke møtt på noen større materielle problemer.

Det er varmt og de gangene taket på båten vår ikke skaper problemer i vinden gir det en kjærkommen beskyttelse mot den brennende solen.

Her i Nuevo Rocafuerte har vi innvilget oss en dag hvile for å gjøre litt matinnkjøp og vaske klær. Søndag morgen drar vi igjen videre nedover elven. Vi krysser ganske fort grensen til Peru og første store by vi møter kommer til å være Iquitos. Vi drar nå inn i et område som er mindre befolket enn de områdene vi så langt har reist igjennom og det vil derfor være vanskeligere å få tak i oss. Vi kommer imidlertid til å ha på satelittelefonen hver tirsdag, torsdag og søndag mellom klokken seks og ni (norsk tid). Fram til nå har denne dessverre ikke fungert helt optimalt.

Fra Iquitos vil det være aktuelt å utvide mannskapet på vår ekspedisjon. Hvis du er interessert kan du ta kontakt med oss på satelittelefonen så fort som mulig.

Første padletak

Etter fem dager på Hosteria Amazonas i Coca er nå det aller meste på plass for å begynne reisen nedover Amazonaselven. I det vi skyver vår nyinnkjøpte kano ut fra havnen i morgen tidlig går nå vår reise over i en ny fase.

Vår nyinnkjøpte båt der man kan se det selvbygde rammeverket til taket.

Vi har brukt dagene her i denne primitive, men fine byen til å ordne essensielle ting som båt, årer, mat og guide. Vi har hatt en engelsk tolk som har hjulpet oss, men ting har likevel vist seg å ta tid. Vi har også fått erfare at det til tider har vært vanskelig å få konkrete tilbud på pris. Lørdag formiddag fikk vi imidlertid endelig et tilbud om å kjøpe en båt til en overkommelig pris og timene i etterkant ble dermed benyttet til å bygge tak, gulv og sitteplasser. Folk er stort sett veldig hyggelige her i Coca og med en gang vi hadde kjøpt båten var det flere som kom bort og tilbydde seg å hjelpe til. En tok oss med for å gjøre innkjøpt av diverse materialer og spiker og av en annen fikk vi låne sag.

Det er en gammel og sliten båt, men til vårt formål er den mer enn god nok. Den er tung, noe som gjør den stabil, men det gjør den også forholdsvis vanskelig å manøvrere. Likevel, med litt trening skal nok det gå fint. I begynnelsen er vi også tre personer og heldigvis skal vi stort sett bare flyte med strømmen nedover.

Guide
Elven stiger og synker mye bare i løpet av en dag – det kan faktisk være så mye som én til to meter – og det kommer til å bli utfordrende å finne trygge leirplasser. Vi vil nødig våkne opp midt på natten av at elven er i ferd med å strømme inn i teltet eller rive løs båten vår. Den første tiden har vi fått med oss en indianerguide (som går under navnet Rambo) som skal være med oss nedover mot grensen til Peru. Han vil også sørge for at vi slår leir på plasser som er trygge og tørre, også når vi våkner neste morgen.

Det er varmt her på grensen mot regnskogen, men det regner mye. Tiden vi nå går i møte vil sannsynligvis føre med seg mer og mer regn og det kommer til å bli spennende å se hvordan vi takler det. Kommer vi til å klare å holde utstyret vårt tørt? Hvordan vil den konstante fuktigheten påvirke både våre kropper og vårt humør?

Resan vid ett vägskäl

Vi befinner oss i den lilla djungelstaden Coca. Utanför vårat guesthouse rinner floden Napo förbi. Här sjösatte Orellana och Pizarro båten San Pedro i 1541. Början på en upptäcktsfärd utan motstycke i historien. Varje morgon är Napo det första vi ser. Fluktuationerna i vattenmängden är större än vad vi föreställt oss. Strömmen starkare. Vi har ingen båt. Att få köpt en ok båt till rimligt pris är svårt. Vi vandrar fram och tillbaka längs floden, ser på båtar, pratar med fiskare, pratar med dom kontakter vi så här långt har klarat av att etablera. Våra kontakter och människor vi möter pratar med sina kontakter och människor dom möter. Sakta spinner vi ett nät med möjligheter. Våran tid är begränsad. Älven är lång. Dagarna rinner iväg.