Amazonaseventyret – ett år etter

Det er nå ganske nøyaktig ett år siden vi la ut fra havna i Tabatinga og holdt på å bli nedkjørt av en passasjerbåt idet vi padlet inn i den brasilianske regnskogen. Tida går fort og vi er begge opptatt med både jobb og studier. Likevel jobber vi så smått med filmen, og vi har publisert flere artikler fra turen vår. Disse kan dere nå lese her.

Vi menn-artikkelen:

Artikkelen i pdf-format: Vi skulle padle ned Amazonaselven

*

Reisebrev på Gamme.no – del 1:

I Francisco de Orellanas kjølvann

En reise nedover en av verdens mest spektakulære elver…

I et forsøk på å prøve å få en viss oversikt over hvor mye mat vi hadde igjen hadde vi satt opp alle hermetikkboksene våre på en planke som lå på tvers over båten. Et par dager tidligere hadde multifuel’en vår definitivt lagt inn årene og hostet ikke engang ut bensin da vi prøvde å varme opp kaffevann etter middagen vi hadde inntatt. Vi hadde et stort behov for å planlegge litt hvordan vi skulle gjøre det med matinntak i dagene som skulle komme.

Her finner du hele reisebrevet (del 1): http://gamme.no/artikler/item/898-i-francisco-de-orellanas-kj%C3%B8lvann

*

Reisebrev på Gamme.no – del 2:

Vannveien mot Atlanterhavet

Ferden fortsetter vannveien mot Atlanterhavskysten, fra Leticia til Belém

I det vinden dytter oss mot land, regnet pisker ned og båten nesten forsvinner i det høye sivet langs kanten lengter vi tilbake til hotellrommet i Leticia. Til en varm og stor seng, til svømmebassenget og den tilhørende baren, til det fine badet og den varme dusjen. Uværet kom overraskende fort over oss og denne gangen var det mye kraftigere enn det hadde vært tidligere. Vi har ikke mulighet til å kjempe i mot og må bare la vinden føre oss inn til land. Vi har nok med å prøve å holde båten på flytende.

 Her finner du hele reisebrevet (del 2): http://gamme.no/artikler/item/1137-vannveien-mot-atlanterhavet

*

Ekspedisjonen går over i en ny fase

Vi har kommet fram til byen Coari og på grunn av flere årsaker velger vi her å bytte transportmiddel. Vi har dermed tatt våre siste padletak ombord i vår kjære Gloria Lisea og vil nå fortsette vår ferd nedover elven i diverse passasjer- og hengekøyebåter.


For å ikke foregripe historien helt må vi begynne i Tefé. Det er alltid litt tungt å komme i gang igjen etter et litt lengre opphold i en by. Vi var likevel ved godt mot da vi bar ned alt utstyret vårt til havnen i Tefé og så oss om etter en taxibåt som kunne ta oss med ut til der vi hadde parkert båten vår.

Alt gikk overraskende smertefritt. Taxibåt fikk vi skaffet på under fem minutter og på veien kjøpte vi med en is som nærmest smeltet før vi rakk å spise den opp, men som likevel var behagelig avkjølende i varmen. Da vi kom til Tefé torsdag 30. desember ble vi møtt av en veldig hjelpsom og vennlig familie som både tauet oss inn den siste biten og tilbød oss å oppbevare maten, kjøkkenet og gassen vår hjemme hos seg mens vi var i byen. Båten sto der vi hadde satt den fra oss og familien vi hadde plassert utstyret vårt hos insisterte på at de ikke ville ha noen betaling. Det minste vi kunne gjøre var å kjøpe noen matvarer fra den lille butikken de drev fra huset sitt. Huset var et godt stykke fra der vannspeilet var i dag, men sto på pilarer og kunne på den måten fortelle om hvor mye vannet stiger i regntiden.

Motivasjonen og humøret sank
Det gikk sakte. Vi var allerede i tidsnød før Tefé og visste at for å nå fram i tide måtte vi nå ha litt flyt. Vi hadde alt annet enn flyt og de første dagene var våte, kalde, langsomme og tunge. Som nevnt tidligere har vi ikke vært helt enige om vi faktisk er mulig å nå fram til vårt mål (Macapa-deltataet) i tide og på dette tidspunktet var jeg ganske klar på at jeg ikke kom til å fortsette etter Manaus. Joel vurderte om han skulle fortsette på egenhånd og vi snakket om mulige løsninger for å få det til.

Dag to etter Tefé, mandag 3. januar, så vi vårt snitt i å stoppe innom en by for å kjøpe litt varm lunsj og ellers fylle opp matforrådet vårt. Vi håpet at dette skulle hjelpe på humør og motivasjon. Padleturen inn til byen tok imidlertid evigheter og da vi kom fram fant vi ut at den eneste restauranten i byen var stengt og det som var å få tak i kun var litt kjeks og to Cola. Vi går alltid én og én, og gjerne minst én tur hver, når vi skal på handleturer i en by. På den måten er det alltid en av oss som passer på båten og alt utstyret vårt. Denne gangen var det min tur til å ta første handlerunden. Da jeg nesten tomhendt og noe slukøret kom tilbake til båten fikk jeg meg en liten overraskelse da jeg så en vilt fremmed mann rote rundt i sekken til Joel. En morsk fyr fra Policia Militar var på jakt etter dop. Vi kunne ikke gjøre annet enn å drikke vår brus og se på mens politimannen med ikke mindre enn fire pistoler på seg gikk løs på utstyr og båt. Det virket ikke som han hadde helt kontroll på disse skytevåpnene sine og vi var oppriktig bekymret for at han skulle miste noen av de i alt rotet som etter hvert ble i båten vår. Vi ville nødig bli stoppet senere og bli tatt med en pistol tilhørende en offentlig tjenestemann. To av pistolene hadde han bare dyttet ned i buksa slik man ser gangsterne gjør det på film. Flere ganger var de i ferd med å dette ut og vi måtte konsentrere oss for å ikke trekke på smilebåndet over det tragikomiske i hele situasjonen. Da han noe halvhjertet og sporadisk hadde gått igjennom sekkene våre, gikk han løs på båten vår med hammer og kniv før han fikk en fyr til å svømme under båten vår. Vi kom etter hvert til å forstå at dette er en vanlig måte å smugle narkotika på i dette området. Vi skulle også senere smertelig erfare at vi nå befant oss i et området der narkotikasmugling er »big business» og et stort problem. Det var med en viss lettelse vi kunne konstatere at den svømmende mannen kom opp opp fra vannet, så på politimannen og kun sa et kort »nada». Mens vi hadde stått der og sett på hadde det slått oss begge at grunnen til at familien i Tefé hadde vært så hyggelig mot oss kunne ha vært fordi de hadde hatt noen baktanker med det. Båten vår hadde stått ubevoktet i tre døgn og for alt vi vet kunne noen ha plantet både det ene og det andre diverse steder på båten. Vi fikk uansett dra videre og fikk også et forsiktig »thank you» med på veien fra politimannen som ikke lenger var så morsk.

Før vi forlot byen helt stoppet vi ved noen flytende båthus som lå ved havnen i håp om å få kjøpt litt mat der. Det eneste vi fikk var to flasker brus, en flaske med springvann og en advarsel vi ikke helt skjønte noe av.

Mørke skyer på himmelen
Mulig det var en litt paranoid tanke, men vi ville undersøke båten vår under. Om ikke noen hadde plantet noe på den før, kunne det absolutt være mulig at det hadde skjedd nå. Vi rakk det imidlertid ikke. Da vi endelig kom fram til en sandbank den kvelden var klokken allerede syv og det var mørkt. Vi kunne bare sette opp teltet, spise middag og gå å legge oss.

Dagen etter, tirsdag 4. januar, kom igjen regnværet og gjorde oss gjennomvåte og forsinket oss ytterligere. Vi snakket om nattkjøring for å prøve å tjene inn noen kilometer, men vi endte opp med et slags kompromiss og padlet fram til klokken 23.00. Det var mørkt den kvelden. Etter å ha lyst i mange timer langs en elvebredd det nesten var umulig å skimte fant vi endelig et egnet sted for å sette opp teltet vårt. I gjenskinnet fra lommelyktene våre kunne vi se flere lysende øyne rundt oss. Heldigvis er kaimanene sky skapninger og vi fikk ingen ubehagelig overraskelser den natten. Regnværet som hamret mot teltduken vår den påfølgende morgenen varslet imidlertid om ubehageligheter som skulle komme.

Jeg var begynt å bli litt matlei og spiste kun et par knekkebrød til lunsj før jeg tok over som kaptein ved vaktskifte. Joel skulle lage seg noen nudler på sitt matrosskift. Det rakk han aldri. Vi så en metallbåt med påhengsmotor, noe som er forholdsvis uvanlig i disse områdene, komme mot oss i stor fart. Først kjørte den bare forbi oss og vi kunne bare undre oss over hva det gjaldt. Vi turte vel ikke å tenke hva det kunne være. 15 minutter etterpå kom båten tilbake og da stoppet den. To av personene i båten satt med henholdsvis en pistol og et gevær godt synlig for oss. Dette var tydeligvis de to som bestemte. De to andre, som åpenbart var påvirket og ikke helt tilregnelige, gikk om bord i båten vår og begynte på ganske brutalt vis å gå igjennom utstyret vårt. De var tydelig stresset og småkjeftet seg imellom og kunne ikke bli helt enige om hvor de skulle lete og hva de skulle se etter. Vi kunne ikke gjøre stort, kun sitte der og håpe på det beste. De fikk ikke den roen de håpet på ute på elven og tauet båten vår inn til en sandbank. »Har dere narkotika?», spurte de. »Vi er kun interessert i narkotika». De gikk igjennom utstyr for mange tusen kroner, men kastet pc’er, kameraer, solcellepanel, lommebøker og mobiltelefoner tilbake i båten vår. Vi var egentlig likeglade i forhold til dette, det viktigste var at vi beholdt våre liv. Da alt vårt utstyr igjen lå i en rotete haug midt i båten, delvis nedi vannet som båten vår i stadig større grad begynte å ta inn, hoppet en av piratene i vannet for å undersøke båten vår under. Vi forbannet oss selv for at vi ikke hadde rukket å gjøre dette selv. Det ironiske er at minutter før de bordet oss hadde planen vært å padle inn til en sandbank og nettopp ta en fullstendig sjekk av båt og utstyr i fullt dagslys. På grunn av kraftig strøm innså vi imidlertid at vi ikke ville klare å padle inn dit vi ville og bestemte oss for å vente til neste anledning bød seg. Nå sto vi altså likevel ved den sandbanken vi hadde sett oss ut og båten ble grundig undersøkt.

»Nada», var det som tørt ble sagt denne gangen også da undersøkelsen av båten vår på undersiden var utført. Vi senket begge skuldrene et lite hakk, men var langt fra trygge på hva som kom til å skje nå. Ville de være misfornøyde med at de ikke hadde funnet noe? Ville de sette oss igjen her på sandbanken og ta båten vår og alt utstyret? Eller enda verre… Vi turte ikke helt å tenke den tanken. Like fort som de hadde kommet forsvant de igjen. De startet motoren og dro og håpet det var greit at de slapp oss av der de gjorde. »Det er bare å følge strømmen rundt øya der og padle i den retningen», sa de og pekte. Så var de borte og vi satt lamslåtte tilbake. Vi forsøkte å finne ut hva vi nå burde gjøre. Ville de komme tilbake? Hvorfor tok de ikke noe av utstyret? Vil de to som vi oppfattet som løpeguttene komme tilbake uten de to sjefene og ta utstyret vårt? Og hva ville eventuelt skje da? Det var en veldig ubehagelig situasjon, men kunne ikke gjøre annet enn fortsatt prøve å bevare roen og padle. Hadde vi bare hatt motor…

En avgjørelse blir tatt
Vi fikk omsider padlet inn til en liten landsby der de var så vennlige å tilby oss å sove i et gammelt falleferdig hus. Vi hang opp hengekøyene våre og la oss til for kvelden, men følte oss fortsatt ikke helt trygge. Piratene måtte ha et tilholdssted og det kunne veldig gjerne vært i den byen vi nå befant oss i.

I løpet av den kvelden og natten ble vi enige om at vi ikke lenger skulle padle. Apaori ble brått og brutalt siste landsby vi padlet inn til med Gloria Lisea. Morgenen etter ga vi bort all maten vår til landsbybeboerne og solgte kjøkkenet vårt. Vi skulle helst ha kvittet oss med båten vår på samme sted, men det viste seg å ikke være så lett så den måtte vi taue med oss etter passasjerbåten vi tok fra Apaori inn til Coari.

Etter en tre timers behagelig og trygg båttur holdt vi på å laste bagasjen over i båten vår. Vi måtte nemlig padle et lite stykke inn til land fra der passasjerbåten hadde lagt til. I det vi var i ferd med å gjøre oss ferdig ble vi igjen gjenstand for noen som ville gjennomsøke båt og utstyr. Plutselig sto det fire menn, også denne gangen fra Policia Militar, og beordret oss bort fra båten vår. Det er ubehagelig, men nå begynner vi nesten å bli vant til det. Og det føles tross alt betraktelig mye bedre at det er myndighetspersoner som går igjennom båt og utstyr, enn pirater, selv om vi er fullstendig klar over at myndighetspersoner i dette landet er kjent for å være korrupte. Prosedyrene er uansett de samme. Først er de bryske og roter halvhjertet igjennom bagasjen vår. Så tar fram hammer og kniv og banker løs diverse steder på båten vår før de slutt sjekker under båten. Denne gangen hadde vi endelig sjekket under båten selv også. Etter møtet med piratene var ikke Joel sen med å hoppe i vannet og ta en svømmetur under båten, så fort vi var på noenlunde trygg avstand. Det som har skjedd de gangene Policia Militar har undersøkt båten vår er at det har samlet seg en stor tilskuerskare som nysgjerrig følger med. Denne tilskuerskaren ble denne gangen vitne til at vi måtte padle motstrøms i et økende regnvær, blant store båter i midt havnen i Coari, med en politimann ombord, til et, i følge politiet, mer egnet sted for å undersøke båten vår. Da vi ankom hotellet en stund senere, skitne og dryppende våte, var vi glade at vi i det hele tatt slapp inn.

Bytte av transportmiddel
Som Francisco de Orellana gjorde under sin ekspedisjon i 1541 og 1542 bytter altså vi også transportmiddel nå. Selv om hun har vært tro i sin tjeneste skal det bli en stor lettelse å bli kvitt Gloria Lisea. Hun lekker som en sil etter alle undersøkelsene med hammer og kniv og tiltrekker seg bare mer og mer oppmerksomhet fra både politi og pirater. Nettopp derfor føles det ikke lenger trygt å ferdes nedover elven så eksponert som man er i en båt uten motor. Dette er ikke en kamp på liv og død, det skal være en reise med gode opplevelser. Den siste tiden har de gode opplevelsene uteblitt. Det vi har opplevd bærer tydelig preg av at det er turbulente områder vi nå befinner oss i og vi vurderer det dithen at det vil være uklokt av oss å fortsette som før.

Derfor går nå ferden videre mot Manaus enten med hurtigbåt eller med passasjer-/hengekøyebåt. Det blir en annerledes opplevelse å reise på denne måten, men det skal også bli deilig å kunne slappe av. Ikke trenge å tenke på å tømme vann fra båten, om det skal begynne å regne og om vi må gå i land, om vi kommer til å finne en sandbank å slå leir på til natten eller om det kommer pirater eller politi for gjennomsøke båten vår. Men, selv om det akkurat nå er en stor lettelse å legge fra seg padleårene kommer vi nok til å savne livet ombord i Gloria Lisea. Det er noe eget med det enkle livet der man lever i øyeblikket og kun tenker på hva som skjer i neste sekund eller minutt, der man kan sitte i timesvis og bare la tankene fare mens man sakte driver nedover med strømmen og ser delfinene trekker luft i vannflaten.

Men vi forlater uansett ikke Amazonas. Delfiner kommer vi fortsatt til å se og de fantastiske omgivelsene kommer til å fortsette å følge oss helt ut til kysten.

This slideshow requires JavaScript.

Første padletak

Etter fem dager på Hosteria Amazonas i Coca er nå det aller meste på plass for å begynne reisen nedover Amazonaselven. I det vi skyver vår nyinnkjøpte kano ut fra havnen i morgen tidlig går nå vår reise over i en ny fase.

Vår nyinnkjøpte båt der man kan se det selvbygde rammeverket til taket.

Vi har brukt dagene her i denne primitive, men fine byen til å ordne essensielle ting som båt, årer, mat og guide. Vi har hatt en engelsk tolk som har hjulpet oss, men ting har likevel vist seg å ta tid. Vi har også fått erfare at det til tider har vært vanskelig å få konkrete tilbud på pris. Lørdag formiddag fikk vi imidlertid endelig et tilbud om å kjøpe en båt til en overkommelig pris og timene i etterkant ble dermed benyttet til å bygge tak, gulv og sitteplasser. Folk er stort sett veldig hyggelige her i Coca og med en gang vi hadde kjøpt båten var det flere som kom bort og tilbydde seg å hjelpe til. En tok oss med for å gjøre innkjøpt av diverse materialer og spiker og av en annen fikk vi låne sag.

Det er en gammel og sliten båt, men til vårt formål er den mer enn god nok. Den er tung, noe som gjør den stabil, men det gjør den også forholdsvis vanskelig å manøvrere. Likevel, med litt trening skal nok det gå fint. I begynnelsen er vi også tre personer og heldigvis skal vi stort sett bare flyte med strømmen nedover.

Guide
Elven stiger og synker mye bare i løpet av en dag – det kan faktisk være så mye som én til to meter – og det kommer til å bli utfordrende å finne trygge leirplasser. Vi vil nødig våkne opp midt på natten av at elven er i ferd med å strømme inn i teltet eller rive løs båten vår. Den første tiden har vi fått med oss en indianerguide (som går under navnet Rambo) som skal være med oss nedover mot grensen til Peru. Han vil også sørge for at vi slår leir på plasser som er trygge og tørre, også når vi våkner neste morgen.

Det er varmt her på grensen mot regnskogen, men det regner mye. Tiden vi nå går i møte vil sannsynligvis føre med seg mer og mer regn og det kommer til å bli spennende å se hvordan vi takler det. Kommer vi til å klare å holde utstyret vårt tørt? Hvordan vil den konstante fuktigheten påvirke både våre kropper og vårt humør?

Intervju på radio og artikkel i avisen

Før vi dro ble vi intervjuet av Nitimen (radioprogram på NRK). Dette intervjuet ble sendt på lørdag, men for alle som ikke fikk hørt det da legger vi det her:

Vi ble også intervjuet av Østlandssendinga onsdag 27. oktober. Det har vi dessverre ikke på lydfil, men det går an å finne som opptak på NRK’s nettradio for de som har lyst til å høre på det.

Torsdag 28. oktober hadde Nordre Aker Budstikke og Østkantavisa følgende artikkel på trykk: Neste stopp: Amazonas

Oppdagelsesreiser og fascinasjonen for jungelen

Samtidig med at David Grann sin bok «Den tapte byen Z» nå har kommet på norsk har oppdagelsesreiser og spesielt ekspedisjoner i Brasils dype jungler blitt mye omtalt i media.

Fredrik Wandrup skrev onsdag 28. juli en interessant kommentar i Dagbladet om det han kaller «hvite menneskers fascinasjon for jungelen» og han stiller det betimelige spørsmålet: «Hva får folk til å begi seg inn i disse fiendtlige naturomgivelsene?»

Vi stilte også dette spørsmålet da vi, under vår forrige ekspedisjon, fulgte i fotsporene til Percy H. Fawcett høsten 2009. Som Wandrup er inne på så var nok håpet om å finne verdier der inne i mørket et sted og å tjene seg rik på gull, olje og edelsteiner den aller viktigste drivkraften for mange. Disse gull- og diamantgraverne har dessverre forårsaket store ødeleggelser over hele Sør-Amerika.

En genuin interesse for å utforske det uoppdagede
Tidligere omtalte Fawcett var ikke ute etter rikdom på sine ekspedisjoner i Mato Grosso-området på begynnelsen av 1900-tallet. Han var overbevist om at det tidligere hadde eksistert store sivilisasjoner i junglen i Brasil, noe flere forskere senere ser ut til å kunne bekrefte (Michael Heckenberger, Martti Pärssinen, Denise Schaan og Alceu Ranzi).

Wandrup sin artikkel er interessant fordi den omtaler både Stanley og Fawcett, som nettopp er grunnlaget for våre to siste ekspedisjoner. Det er likevel på sin plass å rette på et par ting i artikkelen til Wandrup. Det var i Tanzania og ikke i Kongo som Stanley til slutt «fant» Livingstone, og dette hendte i 1871, ikke 1870 som Wandrup skriver. Stanley var riktignok på ekspedisjon også i Kongo, men det var ved en senere anledning. Mer informasjon om Stanleys ekspedisjon finner du her: I Stanleys fotspor – Ekspedisjonens historiske fundament.

Fredag 29. oktober i år drar vi igjen tilbake til Sør-Amerika, denne gangen for å padle i kjølvannet til Francisco de Orellana. I 1541 var Francisco de Orellana den første noensinne som reiste nedover Amazonaselven, helt fra Ecuador i vest til Brasil i øst. Orellana sin reise, og Carvajal sine nedtegnelser av denne reisen, legger mye av grunnlaget for senere ekspedisjoner. Både Percy H. Fawcett og og franskmannen Raymond Maufrais var inspirert av Orellana.

Raymond Maufrais sin siste bok heter «Reise uten hjemkomst», og beskrivende nok er det ofte den skjebnen som rammer mange av de eventyrlystne, unge mennene som reiser ut i jungelen, enten på leting etter rikdom og gull, tapte sivilisasjoner eller seg selv.

En reise nedover Amazonaselven

I 1541 dro den spanske erobreren Francisco de Orellana sammen med hans fetter Gonzalo Pizzaro på en ekspedisjon der målet var å finne El Dorado i det nord-østlige Ecuador. Med på reisen var også presten Friar Gaspar de Carvajal som brukte mye tid på å skrive ned  i detalj hva de opplevde på denne fantastiske reisen.

vår siste ekspedisjon, høsten 2009, reiste vi rundt i store deler av delstaten Mato Grosso og oppsøkte mange av de sentrale stedene som den britiske offiseren Percy H. Fawcett hadde vært på 84 år tidligere. Fawcett dro innover jungelen i Brasil i 1925  fordi han var overbevist om at det fantes en tapt sivilisasjon der inne, nærmere bestemt byen Z.

Mye av det Fawcett baserer sine teorier på er nettopp Carvajal sine nedtegnelser. Her er et innslag fra National Geographic Channel:

I kjølvannet til Francisco de Orellana

I november 2010 drar geograf og filmskaper Joel Gillberg til Brasil sammen med filosof og skribent Sølve H. Paulsen for å ferdes i kjølvannet til den spanske erobreren Francisco de Orellana.

Følg med på deres reise på denne bloggen.