Ned Rio Napo

På grensen mellom Peru, Colombia og Brasil har vi endelig tatt en tur innom sivilisasjonen igjen etter så å si ingen internett- eller mobildekning siden vi la ut fra havna i Coca mandag 15. november.

I dette knutepunktet mellom tre land møtes også tre forskjellige byer. Vi har satt fra oss båten vår i den brasilianske byen Tabatinga, installert oss på et hotell i colombianske Leticia og stemplet (oss) ut av Peru i Santa Rosa. Vi har nå tilbakelagt snaue 1300 km og er glade for å kunne lade batteriene og slappe av litt etter mange og lange dager i villmarken.

Problemer i begynnelsen
Det har gått mange dager siden sist og vi har lyst til å oppsummere litt. Det er absolutt på sin plass. Hele ekspedisjonen var nær ved å havarere etter bare én dag da vår (bokstavelig talt) tannløse guide Rambo (som vi etter hvert fant ut at egentlig het Carlos) fant det for godt å forlate oss. Allerede første kvelden ville han låne mobiltelefonen for å ringe hjem og høre hvordan det gikk med sin syke datter (ja, da var det fortsatt mobildekning). På grunn av språklige kommunikasjonsproblemer var det vanskelig å skjønne hva som egentlig var på ferde, men han snakket mye om sin syke datter den kvelden og vi tror han også snakket noe om en sjaman som måtte besøkes. Vi var likevel ved godt mot tirsdag morgen da vi fortsatte turen ned Rio Napo*. Vi undret oss imidlertid over at vår guide hele tiden snakket om et sted som het Pompeia, vi skulle jo ikke dit. Rundt lunsjtider hadde vi likevel stoppet ved dette stedet og da guiden vår løp opp for å sjekke busstider begynte i hvert fall jeg å bli virkelig bekymret. Selv om han hadde fått godt betalt på forhånd hadde han ikke penger til bussbillett, dette måtte han få av oss. Han ønsket oss en hjertelig god tur videre før han satte seg på bussen og etterlot oss måpende ved elvebredden med en båt som stadig tok inn mer vann og med et tak som holdt på å kollapse hver gang vi møtte en båt som lagde bølger over 20 cm.

Vi tok oss en lang pause over en brus og diskuterte våre muligheter. Jeg personlig var veldig keen på å bare avbryte og sette meg på en passasjerbåt ned til Iquitos. Det kunne være det samme med hele greia. Det var imidlertid flere argumenter som talte for at vi skulle fortsette og etter hvert klarte også Joel å overbevise meg om dette. Vi hadde mat for mange dager som ikke ville komme til nytte, vi hadde litervis med bensin til multifuel’en vår og var det ett sted vi kunne kantre og komme i havsnød (elvenød?) så var det på strekningen mellom Coca og Nuevo Rockaforte. Dette er en strekning som er mye trafikkert, både av passasjerbåter og store industribåter, og det ville derfor ikke ta lang tid før vi hadde fått hjelp. Vi satte oss litt nølende ned i båten igjen. Selv om det tok lang tid å overbevise meg innså vi etter hvert at det gikk bra. Vi hadde kontroll på båten vår, størrelsen og vår manglende erfaring til tross, og vanntømmingen ble fort en rutine. Taket fikk vi også ganske kjapt stabilisert med et par nye festepunkter og dette står nå stødigere enn noen gang. Første kvelden på egen hånd la vi til hos en indianerfamilie langs elven og spurte pent om vi kunne sove på eiendommen deres. De var så sjenerøse at vi fikk lov til å sette opp teltet vårt under tak i et av husene på gården. Vi fikk da et lite innblikk i hvordan livet kan fortone seg for mennesker som bor i disse områdene. Allerede klokken fire på morgenen hørte vi at de eldste sønnene i huset var oppe og da Joel møtte de to timer senere, da vi også så smått begynte å stå opp, viste det seg at de hadde vært og fisket og var allerede på vei til skolen igjen. Vi fikk så vidt takket for gjestfriheten før de forsvant og vi kunne gå i gang med å lage frokost.

Vi kom fort inn i en rutine
Da vi nå var overlatt til oss selv ble vi tvunget til å finne ut av ting på egenhånd. Vi kom fort inn i en rutine der dagene ofte går litt over i hverandre. Vi står opp rundt klokken fem og setter kjapt i gang med å pakke sammen telt og sovepose. Frokost blir gjerne spist på båten mens vi sakte begynner å gli ned med strømmen. En av oss ror/styrer og en slapper av. Ved lunsjtider bytter vi og holder det gående til rundt klokken fem. Da gjelder det å prøve å finne en sandbank før det blir mørkt. Så er det opp med teltet igjen før vi spiser middag og legger oss til å sove. Vi fant fort ut at sandbanker var ideelle å campe på selv om dette var noe vi ble advart mot på forhånd. Første natten var vi også rimelig nervøse og fulgte et strengt vaktskjema der vi sto opp hver andre time for å sjekke om båten fortsatt var der og om vannstanden hadde forandret seg. Det hjalp heller ikke at vi i det fjerne kunne høre indianertrommer fra tre hold og at vi dagen etterpå så spor etter kaimaner ikke så langt fra teltet vårt.

Utstyr som har gått i stykker eller blitt stjålet
Det har uansett vist seg å gå greit, både med tanke på kaimaner og indianere. For å bryte opp de monotone dagene litt prøver vi gjerne å stoppe de gangene vi har mulighet. Ikke alle landsbyer har en butikk eller utsalgssted, men de som har det får definitivt merke at vi har vært innom. Brød, kjeks, bananer, sjokolade og Cola er alltid en kjærkommen avveksling fra den ellers så spartanske dietten vår. Denne dietten ble forøvrig betydelig forverret da multifuel’en vår sluttet å fungere allerede etter seks dager og vi ble tvunget til å spise tunfisk og pølser rett fra de hermetiske boksene. Når vi er inne på utstyr som har sluttet å fungere er det på sin plass å nevne et par andre ting som har hatt det tungt i det varme og fuktige klimaet. Det er åpenbart ikke alt som tåler å være i det området vi befinner oss i nå. I tillegg til multifuel’en vår (dette er altså et slags stormkjøkken) begynner det ene kameraet å krangle litt og det er bare tidvis vi kan se hva som vises på skjermen. Det har gått hull på flere vanntette pakksekker, to par solbriller har havnet i elven og to par har gått i stykker. Diverse t-skjorter har blitt ødelagt og på sjakkspillet vårt begynner vi å slite med å skille mellom de forskjellige brikkene. I tillegg til dette er det flere ting som har blitt reparert og som forhåpentligvis holder en stund til.

Listen av materielle ting som sliter er lang og vi har også selv begge opplevd å være skikkelig dårlige. Omgangssyke er kjipt i utgangspunktet, men det er tusen ganger verre når man er på en liten båt uten noen særlig form for beskyttelse mot solen. Jeg var først ute og lå utslått på gulvet i båten i to dager. Litt kull som Joel heldigvis hadde kjøpt med fra apoteket hjemme i Norge hjalp heldigvis til med å stabilisere magen slik at jeg sakte, men sikkert kunne ta til meg litt næring igjen. Og vann. Det å kaste opp 20 minutter etter hver gang du kun har drukket litt vann kan være direkte farlig når det er så varmt som det er her og faren for dehydrering er tilstede selv for friske mennesker.

Litt over en uke senere var det Joel sin tur til å ligge utslått på gulvet og ynke seg over smerter og lite matlyst. Det er utrolig kjipt for den som er syk, men det er slitsomt for den som er frisk også som blir helt overlatt til seg selv med styring av båt og avgjørelser som må tas når det gjelder navigering. Heldigvis er vi begge friske igjen og satser på at vi har vært igjennom det verste.

Vi har, som nevnt over, en forholdsvis lang liste over ting som har blitt ødelagt. Vi har også en liste over ting som har blitt stjålet:

  • Tre par årer.
  • Tre liter bensin.
  • Et tau.
  • En fotball.
  • Masse mat.
  • Presenning.
  • Søppel (ja, du leste riktig).

Vi har smertelig erfart at det ikke går an å legge igjen noe i båten de gangene vi går i land i litt større byer og blir over natten. To ganger har vi gjort dette og begge gangene har båten vært fullstendig ribbet dagen etterpå.

Ikke helt etter planen
Etter 17 dager på Rio Napo, og kun små, korte stopp i noen litt mindre byer underveis, gledet vi oss stort til å komme til Iquitos lørdag 4. desember. Onsdagen i forveien hadde vi stoppet i en by som heter Mazan og bunkret opp med mat som akkurat skulle holde de to dagene det var behov for. På den måten skulle vi unngå å bli frastjålet enda mer proviant og vi trengte heller ikke å ta med oss mat inn til byen. Iquitos ligger nemlig litt oppstrøms fra der Rio Napo renner ut i Amazonaselven og planen var å ta en taxibåt fra en by som heter Francisco de Orellana som er siste by nederst langs Rio Napo. Torsdag ettermiddag var derfor stemningen på båten både lett og munter og vi snakket mye om alle de tingene vi lengtet etter når vi nå skulle komme til en storby (Iquitos har ca. 400 000 innbyggere). Hotellrom, internett, seng, kanskje svømmebasseng, butikker og øl. Listen var lang. Overraskelsen var da også tilsvarende stor da vi plutselig kunne se at den majestetiske Amazonaselven åpenbare seg foran oss, den kom inn fra høyre (vest) og fortsatte ned til venste (øst), uten at vi hadde sett snurten av Francisco de Orellana. Vi hadde padlet hardt for å ha mulighet til å nå fram den kvelden og da vi skjønte at vi hadde padlet for langt var solen allerede på vei ned. Tankene raste i hodet og stemningen dalte mange hakk da det gikk opp for oss at det ikke kom til å bli noe hotellrom på oss den kvelden. Vi hadde snarere flaks at vi fant en sandbank i tussmørket på andre siden av elvemunningen, men praten gikk langt fra løst da vi inntok hver vår tunfiskboks før vi krøp inn i teltet og la oss til å sove.

Rundt lunsjtider dagen etterpå kom vi heldigvis over en by med flere butikker og vi fikk endelig spist litt ordentlig mat igjen. Etter en lang formiddag på tomme mager var det virkelig en kjærkommen opplevelse og nye planer og mål ble diskutert. Vi skulle prøve å nå Leticia/Tabatinga/Santa Rosa innen lørdag 11. desember og dette har vi nå altså klart. Spenningen var imidlertid stor da vi begynte å nærme oss i går og minnene fra Iquitosepisoden kom tilbake. Vi tok alle forholdsregler og kom oss trygt i havn.

Naturen og dyrelivet
Når vi reiser på den måten vi gjør opplever vi mange spesielle ting. Vi har som nevnt tidligere sett spor av kaimaner i nærheten av teltet vårt. Det er også noe eget ved det å lydløst gli med strømmen og følge elveløpet forbi indianerbosetninger mens aper skriker i skogen, fugler synger alle slags rare og fine melodier og delfiner kommer opp for å trekke luft i vannskorpen. Alt dette mens tåken ligger som et magisk teppe kun centimeter over vannskorpen tidlig om morgenen eller solen glinser i det gråblå vannet litt senere på dagen. Disse spesielle stundene blir rett som det er brutalt avbrutt av skybrudd som kommer inn uten forvarsel og som pisker opp vannet rundt båten vår mens tordenskrallene høres nesten uavbrutt. Så er det over igjen og vi kan konsentrere oss om å komme på rett kjøl mens vi legger fram klær og utstyr til tørk i solen. Snart er det vel på tide å se etter en sandbank å campe på også. Og hvem ledet egentlig forrige sjakkparti før regnet kom?

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

* Rio Napo begynner i Andesfjellene i Ecuador og renner igjennom Coca på vei syd-østover. Den renner ut i Amazonaselven i Peru, øst for byen Iquitos.

Reklamer